|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
www.pasviktrail.com, 25. september 2006
DET SKAL GJØRE LITT GODT Intervju med Jan Vidar Dahle, 38, Båtsfjord.
Jeg unngår i det lengste å gå fram til lederne, men må jeg, så går jeg helst dit jeg vil ha dem og kaller dem til meg og belønner med godbit. Irritasjon sender ut negative bølger og gir minimal læringseffekt. Når hunder ikke kan velge kan de heller ikke koble valg og konsekvens. Hunden må se valgmuligheten. Du må slippe opp bremsen akkurat når den tenker det rette. Du ser oftest på ørene og halen når lederhunden opplever en valgmulighet, og da gir du signalet og når hunden ser mot den rette muligheten slipper du opp bremsen. Ikke spesielt vanskelig, med andre ord...
- Hva er favoritthunden din og hva gjør denne hunden spesiell? De beste løpslederne mine er femåringene Oter, Puma og Grizzly. Den beste ankerhunden er Heilo. Min sterkeste lederhund er Bever. Disse fem er kullsøsken som går til mål i løp år etter år. Den sjette kullsøstera, Varga, er avlstispa og lederhund for Dag Torulf Olsen. Varga vant Finnmarksløpet som unghund. Gode og trivelige hunder.
- Hva fôrer du hundene med? Kjøtt tilsatt vitaminer, kalsium og litt tørrfôr.
- Hva mener du er det viktigste som må til for at hundene dine skal trives? Alt som har med friluftsliv, løping, reising, lek, kos og sosial kontakt å gjøre skaper trivsel. Hunder er sosiale dyr, og passer ikke til å stå bundet lenge av gangen. Trygg og varm hvile uten stress holder dem i balanse.
- Hva er planen og målene for kommende sesong? Holder hundene seg friske deltar jeg i tidligløpene i Øst-Finnmark som trening, og så går jeg for de store, Finnmarksløpet og Pasvik Trail. I april og mai blir det teltturer på fjellet, på valpenes premisser. Målet er å trene med høy kvalitet og satse på at dette gjenspeiler seg i fine opplevelser og gode resultater.
- Hva er det viktigste å lære en trekkhund? At samme hva som skjer kan hunden vite at det er trygt og behagelig å jobbe. Selv om jeg gjør feil og gir en kommando hundene ikke forstår der og da, og selv om jeg kan bli stresset, irritert og til og med engstelig, så må hunden stole på at laglederen ikke mister selvbeherskelsen. Jeg håper at hundene skal fornemme at jaja, det kan vel ikke være så farlig, for Jan Vidar er jo trygg og glad.
- Hva prøver du å oppnå med den fysiske treninga? Utholdenhet. Langdistansekjøring foregår i lavere fart enn mange er klar over, og nesten alle spannene har fart og styrke nok, men nesten ingen er fysisk og mentalt tilpasset å løpe femti mil på to døgn.
- Hvor fort trener du om høsten? Jeg prøver å finne den farta som ser lettest ut for hundene, som regel rundt 13 til 18 km/t på flater. Jeg ønsker at hundene skal jogge i rolig "snakkefart" og utvikle et grunnlag før snøen kommer og vi begynner å trene hardere.
- Hva er det viktigste utstyret? Alt som senker spenningsnivået og øker kontrollen og sikkerheten. To gode snøanker istedenfor bare ett, for eksempel. Det aller viktigste er likevel treningsforholdene, å kunne starte fra hundegården hele året, ha lang snøsesong og varierte turmuligheter.
- Hvem har vært din viktigste læremester? Sven Engholm, kongen av Finnmarksløpet, var den første hundekjøreren jeg ble kjent med. Han ble et naturlig forbilde. Det var tyngre å finne god informasjon i begynnelsen, blant annet fordi vi ikke hadde så mange løp og samlinger. Finnmarksløpet var kanskje sesongens eneste møte med andre hundekjørere. Folk er mer på farten med hundene nå, og det er mange flere kjørere. Hundekjørermiljøet er fullt av unike erfaringer og lærdom.
Ellers har lesing av alt jeg kommer over og prating med motiverte hundekjørere og gode observatører i telefon, på besøk, på løp og samlinger vært kilden til informasjon. Når det gjelder treningslære og positiv forsterkning som dressurmetode har andre miljøer også hatt mye interessant å bidra med. Selv om det går raskere å skaffe informasjon i dag, er veien fra prat til praksis like lang som den alltid har vært.
- Hva er din største styrke og svakhet som hundekjører? En svakhet kan være rammebetingelsene for å drive vinteridrett i Båtsfjord. Vinterstormene er heftige, varer iblant i ukevis og kan splintre en hundekjørers treningsambisjoner i fillebiter. På den annen side, utfordringer må du overvinne uansett hvor du bor.
Min største styrke er at jeg er god med hunder.
- Hva mener du er viktigst for å bli god? For å bli bedre må du ut og trene på det du ikke er god på. Stikkordene er ofte, mye og helt på grensa.
- Beskriv din treningsfilosofi. Mottoet mitt er: Det skal gjøre litt godt. Personlig er jeg ute etter å føle at jeg er på tur, at hundekjøring er friluftsliv og kos. Kaffe og bålpauser må til. Jeg liker at hundekjøring foregår i fjellet og skogen.
Utgangspunktet mitt er at jeg mener trekkhundene løper og jobber av iboende lyst, fordi det føles godt innenfra. Hundene jobber ikke for min skyld, de jobber for sin egen skyld, og ikke av ”lydighet”, men fordi det kjennes bra. At hundene mine løper for å gjøre meg til lags er en forferdelig nedvurdering. Jobben er å få hunden til å føle seg trygg og komfortabel. Vi må være litt ærbødig. Som regel er det lurt å ikke si noen verdens ting til hundene. Mange ville kjørt fortere om de hadde holdt helt stille, bokstavelig talt, fra start til mål. Kvaliteten på hundestellet og hundekjørerens stabile humør smitter over selv om vi ikke sier noe. Ser du opplæringa som psykologisk krigføring og en viljenes kamp befinner du deg allerede på en slagmark. Gode motivatorer får glød og sterk avslutning. Treninga er effektiv når den baseres på positiv forsterkning av naturlig motivasjon. Jeg tror det er helt uten læringsverdi å kjefte på en hund eller rope eller å riste den etter nakkeskinnet eller daske til den eller bite den i øret, skremme den med høye lyder eller ”presse gjennom viljen”. Gløm sånne ting. Jeg vil ha tøffe hunder, og tøffhet kommer av selvtillit og erfaring, ikke undertrykkelse. Håndverket hundekjøring er å lære gode forberedelser og hva som får hver av hundene i spannet til å kjenne selvtillit, glød, sosial forankring og oppstemthet. Kunstverket er å være rolig og intens på samme tid.
Når det gjelder hvor ofte og hvor mye tror jeg det viktigste er hvor avanserte, varierte og krevende utfordringer hundene og jeg kan komme oss gjennom med samarbeid og kommunikasjon, ikke hvor mange ganger vi er ute bare for å ha noe å skrive i treningsloggen. En tur med dårlig stemning er bortkastet, i beste fall, så godt humør er bare helt nødvendig. Som regel drar jeg ut fire-fem turer i uka, kanskje litt sjeldnere i mai og juni, og jeg vil helst at hundene skal være vant med å løpe glade og fornøyde sju timer av gangen og starte opp igjen etter hvile, før vi gjør det i løp. Så jeg prøver jo å trene ganske mye.
- Har du et godt råd til ferske hundekjørere? Hvis du allerede har begynt er det kanskje for sent. Søk hjelp :-)
|
